Norsk fanzineverden på 70-tallet
- en rapport fra innsiden
Et gjensyn med livet som fanzine-utgiver på 70-tallet
Science fiction-fandom kan synes som en marginal subkultur, men flere som var med i dette livet er i dag sentralt plasserte samfunnsborgere. Man fikk gode stillinger som professor (Algernonredaktør Øystein Sørensen), nasjonal IT-guru (Gisle Hannemyr), musikkanmelder i hovedstadspressen (Tore Neset) og så videre.
Fanfeidene
Fan-kriger var det mange av. Unge mennesker med sterke meninger braket sammen i fanzinespaltene. En feide oppstod tidlig mellom de litt eldre "ingeniørgutta" fra sekstitallet som leste hard space opera og foraktet de myke new wave-forfatterne som skrev merkelige og uforståelige romaner som ikke en gang forsøkte å beskrive framtida realistisk ... Og så oss noe yngre, som begeistret tok imot spennende nye science fiction-forfattere, som ikke nødvendigvis skrev om teknikk i verdensrommet og amerikansk ekspansjon ut mot andre sivilisasjoner.
Men den virkelige krigserklæringen kom på grunnlag av politiske motsetninger, og ble til en ekte fanfeide som varte i et tiår eller så. Den sto mellom Ayn Rand-inspirerte lesere, som etter motstandernes mening dyrket fascistoide forfattere (så som Robert Heinlein og A.E. van Vogt), og fans fra venstresida.
Den såkalte Saakvitne/Myhre-feiden ble bitter og langdryg, med utskjelling og personangrep som i en annen sammenheng kunne ført til rettslig inngripen. Frontene var steile og uforsonlige, og mange følte at de måtte ta standpunkt. Science fiction-fans var likevel fredelige og boklesende mennesker, selv om trøndermafiaen både hadde tatoveringer og forbindelser med MC-miljøer.
Fra sprit til sverte - om produksjonsforholdene
Spritduplikatoren var en enkel og grei start på en fanzinekarriere. Det var alltid noen som hadde tilgang til (gratis) spritduplikator på en skole eller institusjon, og siden papir var en dyr fornøyelse, var det kjærkomment å slippe kjøpe spesialpapir i bokhandelen.
Når opplaget begynte å krype over 30, var det riktignok slutt på spritteknikken. Man kunne tyne opp til 30 eks. ut av en enkel original, men de siste eksemplarene var temmelig blasse og grenset til det uleselige. Da sto sverteduplikatoren for tur. Den hadde en nærmest ubegrenset opplagskapasitet, i alle fall i en fanzineverden der opplaget sjelden kom over 200. En egen kunst var å risse tegninger direkte inn på stensilen ved hjelp av penner med kulehoder av ulik form, en kunstart som på mange måter lignet tidligere tiders tresnitt.
Heldig var den som hadde adgang til en stensilbrenner! Det var en maskin som laget stensiloriginaler av tegninger og i beste fall (grumsete) fotogjengivelser.
Da fotokopieringsmaskinene begynte å dukke opp til allmenn bruk, var paradis like om hjørnet. Det spøkelsesaktige blålyset fra kopieringsmaskinen lyste opp nattestid i mange bygninger når ivrige redaktører hadde skaffet seg adgang til tomme kveldskontor og kunne bruke kopimaskinen høyst uautorisert i fandoms tjeneste (kopiering var på den tiden en forholdsvis dyr affære).
Men mange så allerede deg gang med nostalgi tilbake på spritperioden, da man etter en kvelds arbeid med et førtisiders fanzinenummer kunne sjangle ut av rommet med en følelse av gratis børst langt opp i nesa og ned i halsen. Sverten hadde ingen tilsvarende euforisk virkning på utøveren, kun slit og kamp med gjenstridige maskiner som streiket både titt og ofte, og som førte til beksvarte hender og klær som vanskelig lot seg reingjøre etterpå.
Som en ekte samizdat-utgiver satte fanzineredaktøren seg ned, fjernet fargebåndet i skrivemaskinen og hamret løs sitt budskap i gjennomhullet versjon på stensilarket. Den gang var mulighetene små for å få tekster ut til folket. "Eget forlag" var stort sett forbeholdt keitete bygdediktere, uskyldig dømte landssvikere og barn av godt bemidlede foreldre som kunne kjøpe en diktutgivelse til avkommet. For oss andre som ikke betraktet etablerte forlag som et realistisk valg, var den stensilerte blekka eneste mulighet.
Andre magasiner
En viss kontakt oppsto med Hjelmsgate og Gateavisa, men fandom hadde lite til felles med de svartkledde anarkistene i Oslo. Enkelte holdt kontakten med de alternative på Karlsøy i Troms, som utga bladet Vannbæreren og drev forlaget Regnbuetrykk.
Lettelsen var stor da NOVA forlag begynte sin virksomhet, og inviterte potensielle skribenter og debattanter inn i spaltene til SF-magasinet. Men det oppstod en klasseforskjell mellom de som stadig publiserte der (Øyvind Myhre, Ingar Knutsen) og oss andre med mer ukjente navn, som ikke frekventerte fester med NOVA-redaksjonen i Oslo.
Man skal heller ikke glemme Arild "Spacedog" Wærness' store innsats med det profesjonelle magasinet Sirius, som imidlertid bukket under etter et par års kamp med et kommersielt Narvesen-system.
Fandom
Fanziner og fandom må sees som en helhet, selv om det også var mange enkeltpersoner som satt på bergnabbene rundt om i Norge og sveivet opp sine egne fanziner, godt skjermet fra støy fra omverdenen og andre mennesker. Men stort sett var fandoms gutter sosiale typer som likte å diskutere science fiction med andre, overalt, hele tiden. Mange aspirerte mot å bli en BNF (Big Name Fan), men få slapp gjennom nåløyet. Det var stort sett i Sverige man hadde slike overmennesker.
Fandom ville ikke vært noe uten samlerne, disse merkelige vesenene som brukte drøssevis av penger på å kjøpe tredve Ace Doubles i måneden direkte fra Statene. Dette var før Amazons tid, og direktekjøp av bøker fra halve jordkloden rundt var forbundet med stor risiko og mange byråkratiske hindre fra norsk bankvesen og tollmyndigheter.
Samlerne bestod av alt fra pedantiske menn i dress som la små treklosser under bøkene for å få alle til stå i samme høyde, via komplettistene som skulle ha fire utgaver av hver tittel, estetikerne som gjerne kunne stille bøkene opp i bokhylla etter fargen på bokryggene, og så oss andre som samlet bøker i hauger på golvet i studenthyblene. Mange av disse samlerne var omvandrende data-arkiv, som skrev ned komplett unyttig info om forfattere og bøker på små kort i grå arkivesker og hadde den samme infoen i hodene sine.
En tur til Fantask i København hver vår var obligatorisk, denne legendariske kjellersjappa som utgjorde et Mekka for science fiction-folket i Norden. Vandre rundt uforstyrret med en elefantøl i hånden mellom alle bokhyllene i de små kjellerrommene, småsludre med innehaverne og plukke bøker ut fra støvete bokhyller ... sgu' dejligt! Her tentes også interessen for franske tegneserier hos mange fans. Dette var gullalderen for utviklingen av europeisk tegneseriekunst, men det er en annen historie.
Jostein Saakvitne
forhenv. redaktør av Driftglass (1974 - 88)
