av Trygve Skanding
Hvordan det begynte?
Det var nok noe smittsomt, et virus kanskje. Plutselig i tenårene kjøper man paperbacks med fantasifulle covere, og oppdager at litteratur ikke bare dreier seg om livet, havet og kjærligheten i hardcover med smussomslag.
Det begynte med novellene, de kjappe med en vri på slutten, de Brownske kanskje?
Teknologi og tradisjonell space. For mitt vedkommende ble sci-fi novellesjangere
fremfor noen, jeg ble aldri hektet på de store sci-fi-eposene og de sære
forfatteruniversene.
Så møtte man plutselig likesinnede. Hyggelige folk i ulike aldre, som alle visste mye mye
mer om sci-fi enn en selv. Og slik fortsatte det, jeg har faktisk aldri møtt en fan som
visste mindre om sci-fi enn meg. Litt sitsomt for selvtilliten har det vært, men siden de
fleste har vært greie folk har jeg overlevd som nerd, i klasse 2. Eller skal vi si 3.
Sci-fi-fan er nemlig det som vi mye senere begynte å kalle nerder. Folk som vet veldig
mye om et emne og som ikke kan la være å vise det. Det var da jeg forsto ordet
”namesdropping”. Fra de kjekke menneskene drysset det ut forfatternavn og titler jeg
ikke hadde lest. Kampen med å holde følge var begynt! Den vant jeg aldri.
Litt senere kom møtet med yppersteprestene. De som visste absolutt alt, de som naturlig
pekte seg ut i de beskjedne og uformelle fan-gruppene. Yppersteprestene hadde vi alle
stor respekt for, de som kjente og hadde møtt levende forfattere, hadde vært på
samlinger i store byer og – jøss – skrev om sci-fi i fanziner. Det var noe religiøst over
dem, noe forkynnende, med akkurat det vil kreve mer plass i et senere blogg-innlegg:
sci-fi og fandom som religionserstatning.
En yppersteprest pekte seg ut i min hjemby. En grepa kar å bli kjent med, og heldigvis
ikke så rett-troende som man kunne frykte. Men – han tilhørte den politisk korrekte
Bingogbringsværd-sekten! Dermed var det hele i gang…
Og dermed begynte et nytt kapittel i mitt sci-fi-liv. Mitt møte med spriten!
Hvor ble de kjekke menneskene av?
På sporet av den tapte fandom skulle jeg egentlig vært kommet til da spriten kom inn i
mitt liv. Tenårene var over, og det var begynt å hope seg opp med paperback-sci-fi i den
hjemmesnekrede før-Ikea-Fretex-bokhyllen. Men først et kjapt sideblikk til London.
Å få jobbe i bokhandel et halvår i metropolen på slutten av sekstitallet innebar mye sci-
fi. Lite fandom, men mye bøker. Dette var tiden for den sære og ”åndelige” sci-fi-en, med
forfatter-reiser i det indre univers – ikke til Alfa Centauri. Paperbacks med psykedeliske
sære omslag ble lest - og forkastet - i fritiden i Londons parker, mens politihestene jaget
bort demonstrantene utenfor den amerikanske ambassaden…
Åndelig sci-fi ble ikke min greie, og hjembyen og studentmiljøet i Bergen ble neste stopp.
Ikke særlig mye avansert fandom der da, sånt var forbeholdt Blindern, som var langt og
dyrt borte. Allikevel ble vi en del hyggelige mennesker, som stort sett drakk te sammen
til den sedvanlige forfatter-namesdroppingen jeg aldri greide å holde tritt med.
Hjembyen fikk et usnobbet og velsignet uakademisk lite miljø av folk som leste og kunne
sin sci-fi. Man møttes, og egentlig husker jeg ikke hva man ellers gjorde. La oss si vi
utvekslet lesevaner, fordommer og forventninger innen genren – lenge før den ble til
”sjangeren”.
Hvor ble de kjekke menneskene av? Jeg savner dem noen ganger, og møtene var faktisk
bra organisert. Vi hadde møter, noen ganger med inviterte gjester, som hadde et slags
foredrag. Jeg husker til evig tid den utrettelige ufo-entusiasten, med sin urokkelige tro
på intelligent liv langt borte – og besøk av samme!
Jeg husker selvsagt den reisende postmannen, som senere ble en god venn og nabo, han
var et vandrende leksikon. På sine jobbreiser leste han ufattelige mengder sci-fi, og han
husket alt – like godt som han husket alle Norges postnumre. Flere særdeles hyggelige
karer var med, men de fleste er borte, både fra hukommelsen min, og noen også helt fra
denne jord vet jeg. Postmannen også.
Og tenk, det var damer med! Det var faktisk noen greie ”jenter fra Bergen” som leste og
var interessert i sci-fi. Ikke mange, men bare det at de var der og med er verdt å nevne.
Spriten får heller stå over til del tre av memoarene. En minneskål - en kopp te - for de
kjekke menneskene i Bergen Sci-fi-klubb fra den gang
.
Min første con
Det er desember, og i gatene lyser juledekorasjonene. Utenfor kinoen i Bergen lyser det i forventningene og lys-sverdene fra Star Wars-entusiastene som står i kø… Det er grunn nok for en gammelfan å mimre. I stedet for, som lovet, å fortelle om den vidunderlige duften fra spritduplikatoren som produserte de første numrene av legendariske Driftglass, det første og beste fanzine som noensinne er laget i Bergen, må jeg mimre litt om film.
Men først kort om sci-fi-encyclopedisten og postmannen fra forrige kapittel, Arne Tangvall. Nylig døde enken hans, hun delte ikke hans interesse for sci-fi, og jeg husker at det var en annen sci-fi-kar, Johannes, som heller ikke lengre er med oss, som overtok den store og gode boksamlingen etter Arne. Gode minner om begge to!
Sci fi er ikke bare bøker, det er i høyeste grad noe visuelt. Bare tenk på bokomslagene! Ingen skikkelig sci-fi-er har glemt første gangen de så den første Alien-filmen, tenk etter. Og ikke noe normalt menneske kan glemme Sigourney Weaver som Ellen Ripley i wet-T-shirt i sluttscenene, med monsteret på jakt etter henne. Jeg forstår det monsteret litt… (Jeg så Alien 1 første gang på en kino i Erie, USA!)
Andre gang var på en sci-fi-con i Oslo. Min første og eneste con. Ganske kjekt, og hvis jeg ikke husker feil var Poul Anderson gjest. I en for lengst forsvunnet bok skrev han navnet sitt for meg. Stort. Reisen fra Bergen til Oslo var også interessant, som ”blindpassasjer” i natt-togpostvognen på Bergensbanen, der Arne Tangvall sorterte post. Iført lagerfrakk var jeg postfunksjonær sammen med de andre ekte da konduktøren stakk innom.
Star Wars-filmene får barna stort sett beholde selv. Det gir perspektiver at min nå høyst voksne sønn lekte med den gang nye Star Wars-figurer i god tid før skolealder. Nå sitter han foran skjermen og spiller Star Wars på Playstation… og håper på en billett på Colosseum snart.
Det er Star Trek som er tingen for meg. Det var en stor sorg for oss gammelfans at norske TV-kanaler, med et lite unntak, aldri ga oss skikkelig Star Trek-dekning. Og da mener jeg seriene, ikke filmene! Det ble sporadisk trekking fra min side.
Det var først i fjor en gang at underet skjedde. På Fretex sto en uberørt stor kartong full av dvd-er. Der var alle seriene, fra første til siste, pluss noen av filmene, pent i bokser. Prisen var noen få hundrelapper, dvs. gitt bort! Tiden var inne til et forsinket dypdykk, i kronologisk rekkefølge, på 55-tommeren. Vidunderlig! Takk til en ukjent trekkie som overlot skatten til meg.
Noen liker Star Wars, andre liker Star Trek. Sci fi kan du like bestandig. Kanskje jeg sniker meg inn og får med meg den siste Star Wars-filmen allikevel. Men alt rotet med kronologien har gjort en gammelfan forvirret i hodet og universet. Det skulle ikke vært lov å gjøre sånt med oss gamle folk.
God jul – og takk - for alt det gamle!
fortsettes
