Tore ser seg tilbake

Ett av de mer kjente navnene fra hine hårde dager, både som fan og forfatter, er Tore G Bareksten.
Her ser han seg tilbake på hvordan det var å være sci fi interessert den gang.

SF tilbud før og nå

Da jeg vokste opp var science fiction mangelvare. Det var lite av det på Tv, kino og i butikker. Det var derfor et stort øyeblikk da jeg fant Science Fiction magasinet i kiosken på Drøbaks torg. Jeg fikk til og med trykket en novelle her og ble deretter invitert til min første fanniske begivenhet. En visning av to filmer i en liten sal på Klingenberg kino. Den ene filmen var Soylent Green om overbefolkning. Jeg stilte i skinnjakka og møtte for første gang Øyvind Myhre som foruten å dele min sf-interesse sto på motsatt side politisk. Dette ble begynnelsen på mange hyggelige og lærerike krangler om politikk. Litt senere ble jeg tilsnakket på en forelesning av lederen for Lenin-fraksjon i Universitet SV. Øystein Sørensen lurte på om jeg var han som skrev sf og kunne tenke meg å utgi et nytt blad om science fiction.

Resultatet ble et ark vi kalte Algernon 0. På forsiden en artikkel av Øystein og på baksiden en av mine korte noveller. Algernon overlevde som organ for studentenes sf forening i flere ti år og passerte ofte 100 sider. Ganske raskt ville en lubben fyr som het Johannes være med. Johannes Berg ble en av drivkreftene i Oslos fandom og utga blant annet sitt eget fanzine, Kretsen, til de sosiale 1 tirsdag i måneden sf-treffene på Stortorvets Gjestgivere. Han var også med da Aniara  ble sugen på å lage en norsk sf-kongress.

Norcon 1  på Økern i 1975 var et av høydepunktene å se et helt langbord med sf og fantasybøker. Vanligvis måtte man til England for å se så mye sf samtidig. Og mange fans dro regelmessig til London og kom hjem med kofferter fulle av sf-bøker. 

Men noe før kongressen hadde norske sf-fans fått bakoversveis da NRK sendte en dramatisering av Ray Bradburys historier fra Mars. Dette var noe helt annet enn det finske Fjernsynsteater vi var vant med. Bing og Bringsværd fikk ikke bare NRK til å sende oversatt sf, de skrev også selv SF serier for radio og tv og klassikeren Blindpassasjeren kan sees som en forløper til Alien. B&B sørget også for at jeg i 1972 fikk min første dramatisering på radio. Novellen «To eldre herrer». Dette var nok større for meg enn kulturhistorien. Mitt neste radioshow ble «Inger Johanne og de grønne plutomennene» om ensomhet, aliens og galskap på Blinderns endeløse brosteinsletter. Denne novellen ble trykt i en av de mange antologiene B&b ga ut med norske forfattere.

For Jon Bing og Tor Åge Bringsværd skrev ikke bare selv. De hjalp andre i gang også. Deres serie med science fiction bøker utgitt på Gyldendal forlag inneholdt mye kvalitets-sf og var med på å gi andre forlag mer respekt for sjangeren. Deres forlagsmedhjelper var multigeniet Sigmund Hoftun som også var konsulent for min første roman. Sigmund hadde ansvaret både for Gyldendals debattserie, utgivelsen av krim i den sorte serie og sf og fantasy-bøkene. Hadde Hoftun vunnet kampen om direktørjobben i Gyldendal fra Brikt Jensen, i stedet for å dø for tidlig, ville nok Gyldendals sf satsing fortsatt.

Uansett, det ble også vanlig for andre forlag å gi ut fantasy eller sf av folk som Liv Margrethe Alver (dessverre ungdomsbokstemplet i stedet for fantasydefinert) og den produktive Øyvind Myhre. Flere forfattere og forlag burde vært nevnt, men poenget mitt var et tilgangen økte.

De ble flere Norcon og Intercon kongresser. Ofte skrev jeg humoristiske kongressreferater i Algernon som PG Olsen mesterlig illustrerte. Og i midten av 1990 - årene fikk vi også den første Shadowcon som var mer rettet mot film enn tidligere mer litterære kongresser.  I begynnelsen var Shadowcon veldig Babylon 5 sentrert, men etter hvert dukket andre filmserier man ellers ikke fikk sett opp. Mange av disse kongressene foregikk på Blindern. Og Universitet forlangte ved utleie at teknisk personale fra utleier skulle være tilstede. Siden Aniaras filmsjef Jørn Uno Myrvoll jobbet i resepsjonen på Kjemisk, sparte han kongressene for tusenvis av kroner ved å stille gratis år etter år. Han hadde også ofte ansvar for filmprogrammet.  

Inspirert av suksessen til Spidermanfilmene og Star Wars ble etter hvert sf-film mainstream. Den aller første Fantastiske 4 filmen var en typisk lavbudsjett B-film med ukjente skuespillere. I dagens sf-filmer er budsjettene vanvittig større og vi møter ofte Oscar kandidater som Gwyneth Paltrow. Utviklingen av datateknologi har også gjort det å bruke animasjon billigere og bedre. Dagens skuespillere må lære seg å spille mot en blå tom skjerm hvor monstre og aliens tilføyes på «klippebordet».

Vi fikk også flere tv-kanaler. Og TV2 Zebra var lenge en kanal med mange gode sf og fanasyserier før Fox channel overtok. I dag kan du se sf eller fantasy på Get eller Canal digital nesten daglig.

 En viktig grunn til at antallet deltakere på kongressene etter hvert sank, var at behovene gradvis ble dekt andre steder. Spesielt bør nevnes den fagforeningshatende, skattesvikende, arbeidsmiljøforbryterske Amazon. Her kunne man etter år 2000 surfe gjennom tusenvis av boktilbud og laste ned på et øyeblikk. Når det gjaldt film fikk vi også Nettflix og HBO med sf serier i bøtter og spann.  Dessuten kan du rappe med deg DVD-er på loppemarked for en tier (I våres fikk jeg 7 sesonger av Deep Space 9 på DVD for 50 kroner og kunne kaste flere meter VHS. .

Før var kongresser og Aniara-møter det eneste stedet man kunne diskutere Sf med andre. I dag har Facebookgruppa Fantasy og science fiction 1700 medlemmer.

Men fremdeles er det folk som heroiske ofrer mye fritid på å arrangere kongresser for oss andre. Dessverre har de ofte ikke overskudd til god nok markedsføring. Folk strømmer ikke lenger til kongresser for å se sf film eller bøker de ikke finner andre steder. Og mange har blitt eldre og fått noe som kalles barn. Kanskje kan man bare fikse barnevakt en av kongressens tre dager. Og hvis programmet tradisjonelt ikke er ferdig før kongressens første dag, er det for seint.

Både det økte tilbudet og økende alder gjør det faktisk enda viktigere enn før å fortelle folk hva som skal skje hvilken dag god tid i forveien for at de skal komme. Det vil også virke rekrutterende om man på nettet fortløpende registrerer hvem som kommer slik at folk som ikke har bestemt seg kan speide etter kjente. Men det er selvsagt lett å kritisere når man selv ikke er med i en overarbeidet arrangementskomite, men nøyer seg med å delta i paneler og intervjue folk.  

PS

Hvis man ønsker å lese en detaljert skildring av norsk fandoms historie etter 1970, vil jeg anbefale sterkt de to minnebøkene til Johannes Berg. Han var en milepel i norsk fandom som døde alt for tidlig av kreft. Opprinnelig hadde de to entusiastene Bjørn Are Davidsen og Geir Aalberg planlagt å lage hver sin minnebok til kamerat Johannes. Jeg foreslo at de i stedet skulle gå sammen om en gigagod greie og havnet i redaksjonen hvor jeg måtte mekle mellom en rekke sterke personligheter for å holde prosessen i gang. Selv skrev jeg noen artikler og renskrev noe fra tidsskrifter med for dårlig trykk mens Geir og Bjørn Are gjorde en megajobb med å samle inn og skanne ulikt fannisk stoff fra en rekke relevante magasiner og tidsskrifter.

Resultatet ble en grundig dokumentasjon av fandoms aktivitet innen litteratur, kongresser, spill og film.  Jeg vil ikke selv anmelde disse verkene siden jeg selv hadde en lillefinger med i spillet, men håper selvsagt at redaktøren av denne bloggen kommer med en saklig og grundig analyse av den mest komplette informasjonen som er samlet om norsk fandom foreløpig.